Her er historien om mannen som tjente en milliard dollar på en dag

Soros forutså nemlig at pund sterling ville falle i verdi, og han satset alt han var kar om på at så skulle skje. Det han var kar om å skaffe, var 10 milliarder dollar! Fra pålitelige kilder hevdes det at Mr. Soros stakk seg til raske èn milliard dollar i fortjeneste i løpet av de få dagene kampen varte (noen hevder at det bare dreide seg om noen få timer). Altså 10 prosent i forhold til innsatsen! Tok det bare en dag, blir det, hvis vi regner 360 rentedager i året, 3600 prosent på årsbasis. 

Hvem var de lettlurte toskene i den andre enden av transaksjonene? Den nærmeste taperen var Bank of England, Englands sentralbank. Men de virkelige taperne var de engelske skattebetalerne, som i praksis sendte en sjekk på èn milliard dollar til George Soros, og de ansvarlige var politikerne. De er kanskje ikke så lettlurte, men de legger mye prestisje i politiske mål og programerklæringer. Dette gjør dem lite fleksible, og de binder jo i realiteten også sentralbankene. Deres holdning fører dem opp i et hjørne, hvor den eneste veien ut egentlig er å servere spekulantene et veddemål med sikker utgang. 

I ettertid kan det se ut som Soros satset risikofritt. For å forstå hvorfor må vi se nærmere på EUs valutasamarbeid, som ble opprettet i 1987 og kalt Exchange Rate Mechanism (ERM). Hensikten med ERM var å sikre valutastabilitetet, det vil si å holde kurssvingningene for EU-valutaer innenfor en etter forholdene smal korridor, med variasjon +/- 2,25 prosent rundt sentralverdien. Det vil si at EUs valutaer var sammenkoblet med nærmest faste kurser , og med den mektige tyske mark (DEM) som ankervaluta. Pund sterling hadde for eksempel vært knyttet til tyske mark (DEM) til en kurs 2,95 mark per pund over lengere tid. Fra 1990 til 1992 hadde Storbritania i ERM forsøkt å få det globale pengemarked til å tro på en fiksjon, nemlig at 1 pund sterling var virkelig var verdt 2,95 tyske mark.Den kursen ble fastsatt på et tidspunkt hvor det syntes fornuftig. Men sommertid 1992 var det blitt en farse, og spekulantene angrep.

Da den daværende britiske statminister John Major sent juli 1992 fortalte The Sunday Times at han ønsket at sterling skulle erstatte tyske mark, som Europas ankervaluta, flirte valutahandlerne. Seks uker senere skjøv de pundet ut av ERM og tvang frem en devaluering.Å fastsette verdien på pund politisk er i hvertfall like vanskelig som, om ikke vanskeligere enn, å fastsete en bryåkratisk pris på en hvilken som helst vare. Sjansen for tilbud eller etterpsørsel skal balansere, er lik null. Det vil alltid være enten et for stort tilbud eller en stor etterspørsel. For å holde kursen på 2,95 i en situasjon med for stort tilbud, må Bank of England være beredt til å kjøpe pund ved å selge DEM. Men valutareserverne kan ta slutt. Da kan de sette opp renten, slik at det skal bli fristende og lønnsomt å sitte med pund. På et eller annen skyhøyt nivå er dette et like effektivt virkemiddel som det er absurd. (Senere på året, i slutten av november og begynnelsen av desember 1992, hevet Norges Bank døgnlånsrenten, til 500 prosent i forsøket på å holde den norske kronen innenfor den fastlagte korridor, det gikk ikke.) 

Men Storbritania var inne i en dyp depresjon, og da er neppe renteøkning den riktige løsningen, tvert imot. Så da gjensto bare èn mulighet ; La pundet flyte! Steng intervensjonskontoret og la markedet rådet. Da ville selvsagt pundet flyte og depresiere, det vil si synke i verdi, vis –à – vis DEM fra 2,95 DEM per pund til for eksempel 2,35 DEM per pund.I forventningen om (hvis ikke forvissningen om) at de britiske myndigheteneville bli tvunget til å gi opp fastkursregimet, lånte fornuftige folk og spekulanter engelske pund og kjøpte tyske mark. Det samme gjorde det engelske næringsliv, spesielt de bedriftene som hadde gjeld i utenlandsk valuta. George Soros lånte altså for 10 milliarder dollar i pund, som han kjøpte tyske mark for. Så ventet de rolig eller urolig, på den uungåelige devalueringen eller depresieringen før de vekslet fra tyske mark til pund igjen. Etter å ha tilbakebetalt pundlånet satt de igjen med en fortjeneste på 10 prosent eller mer.

En slu spekulant som George Soros visste at utsiktene til så høy og lettkjøpt fortjeneste ville trekke seg til kaskader av investorer, kall dem gjerne spekulanter, som igjen ville delta i et stormangrep på Englands beholdning av tyske mark. Han visste også at England måtte oppgi å holde pundkursen, det var bare snakk om når. Derfor var forventningene selvoppfyllende, og risikoen for tap svært liten. Den eneste risikoen kunne være, at Bank of England økte renten og holdt den der, slik at man måtte låne til høy rente over lengere tid. Men, som sagt, Englands økonomi var, om ikke pill råtten, så i hvert fall befengt med bakterier, og et høyt rentenivå over lengere tid ville lett kunne føre landet ut i en derpresjon sterkere enn den i 30 årene. Og det forventes at sentralbanken handler rasjonelt og ikke skader seg selv eller landet bare for å knekke spekulantene.Den britiske økonomien var altså i kne, konkursene florerte, og arbeidsledigheten nådde stadig nye høyder, men den britiske finansministeren Norman Lamon var tydeligvis britisk selvsikker som aldri før. Etter å ha sett sine EU-kolleger i hvitøyet på et krisemøte i Bath 12. september 1992, fastslo han med fynd og klem at England ikke kom til å devaluere, og heller ikke forlate ERM.Black Wednesday 

Dette var uimotståelig mulighet for Soros. Han satte øyeblikkelig i gang med enorme pundsalg, som presset pundet nedover. Soros fikk hjelp av Bundesbank-sjefen Helmut Schelesninger, som etter Bath-møtet dro hjem og snakket med en tysk journalist.”Pundet står for fall” lød overskriftene i tysk presse neste dag.Da valutamarkedene åpnet onsdag 16. september 1992, senere kalt Black Wednesday, var pundet i fritt fall. Den engelske finansministeren Norman Lamont økte først renten fra ti til tolv prosent, men uten virkning. Lamont ga ikke opp, senere på dagen hevet han renten ytterligere tre prosent til femten prosent. Bank of England pøste ut valutareserven for å støtte pundet, men det var like håpløst som å stoppe en flodbølge.  Om ettermiddagen ble Lamont forsmedelig tvunget til å kapitulere, trekke pundet fra ERM og devaluere.Mens Soros tjente en milliard dollar, tapte England ti milliard dollar i det krampaktige forsøket på å støtte pundet. Men forsøket på å opprettholdet den fiksjonen at 1 pund tilsvarte 2,95 tyske mark, uten hjelp fra Bundesbank, kostet England mye mye mer. Englands konjunkturnedgang var dobbel så dyp og dobbel så lang som den hadde behøvd å være. En million briter mistet jobben, en halv million mistet hus og hjem, og 100 000 små og mellomstore bedrifter ble overlatt til bostyrer. Det viser hvor farlig det er å prøve å opprettholde optimistiske fiksjoner i den virkelige verden.

George Soros derimot, tjente nær èn milliard dollar til på uroen som fulgte rundt ERM. Tre dager etter Black Wednesday var det nemlig folkeavstemning om Maastrichtavtalen i Frankrike. Miiterrand klarte med et nødskrik å sikre ja-flertall. Resultatet ble tolket som et bitende nederlag, og det var franske francs tur til å stupe i valutamarkedet. Soros tjente da godt på å støtte franske myndigheter i bestrebelsen på å slå tilbake angrepet på francen. Som han sa ; ” Jeg følte at det var trygt å satse på Bundesbank. Bundesbank ønsket pundet devaluert, men var forbredt på å forsvare francen.”Nedkjempingen av pundet startet en spekulasjonsbølge som i det følgende år tvang ERM til å gjøre korridoren bredere. Svingningsmarginene økte fra +/- 2,5 prosent til +/- 15 prosent rundt sentralveriden.